Det var en tirsdags morgen.
Måneden var mai og året var 2017.
Fra nord kom de farende og med båt de kom.
Til oss,
her på østsiden av Veierland,
til Oslebakke.
I land de steg og til hus de kom. Hvem var så disse farerne? Jo, det var ressursgruppen til Fortidsminneforeningen. I forbindelse med et seminar valgte de å ha en ekskursjon til låven i Oslebakke. De kunne ikke ha valgt en mer strålende dag, selv om det «alltid» er pent vær her på øya Veierland.
De fikk et lite innblikk i tider som har gått og om folk som har vært.
En overraskelse kom til herren i huset og til hans låvemakker. Per Louis og Jogeir fikk overrakt dokumentasjon på at de hadde nådd frem med søknaden om istandsetting av låven i Oslebakke. Dermed har de fått tilsagn om penger fra både Fortidsminneforeningen og fra Kulturminnefondet.
Gleden ble stor.
Så var det lunsjtid. Med sol og havbleike tror jeg ikke de kunne fått det bedre.
Etter lunsjen fikk de endelig se et minne fra fortiden. Der ligger det som en gang var et steinfjøs, hvor man i sin tid hadde kuer (og kanskje noen andre husdyr).
Stein ble studert.
Også høyt oppe fra.
Trevirket til toppdelen av låven ble også nøye studert.
Litt annerledes å se stykket herifra.
Et stykke Tønsberg blad papir fra1920-tallet dukket opp. Dette er også minner fra fortiden.
Noen klødde seg litt i hodet mens andre fremviste utrolig god stigebeherskelse.
De kikket også bortom den gamle brønnen Per Louis fant da han gravde avløpsgrøfter.
Avreisen måtte jo komme, etter flere timer med koselig samvær.
Noen slet litt med å rive seg løs fra praten om hvordan man hever et hus
men til slutt «seilte» de avgårde nordover igjen, ut av Oslebakksundet mens bilder ble tatt både her og der.
Takk for besøket og vi håper vi sees/prates igjen, i forbindelse med restaureringen av låven.
Steinfjøset og laftelåven i Oslebakke 